”Utsikt til paradiset” – Ingvar Ambjørnsen

Vi møter Elling som sitter aleine i sin 3-roms leilighet midt i Oslo etter og nettopp å ha mistet moren sin. Han har bodd sammen med moren i hele sitt 32 år lange liv, han har faste rutiner og små gjøremål som han pusler med. Moren har tatt seg av alt, fra å handle mat til å betale regninger og svare telefoner. Og når moren dør så faller livet til Elling på mange måter sammen uten at han merker det. Han begynner å føle seg ensom og forlatt men han fornekter det og han skaper heller sin egen virkelighet. Der begynner han bare livet på nytt igjen med blanke ark. En dag så står han på moren sitt rom og for øye på en gammel dame som står og napper blomstene sine i naboblokka. Dette er starten på en ”besettelse” for å få kontroll over livet sitt. Og den gamle damen blir et slags stabilt punkt i livet hans. Han begynner først med bare å se på henne fra moren sitt rom. Men neste dag bestemmer han seg for å finne ut mer om henne og han forfølger henne til butikken. Han forteller seg selv at han ”tilfeldigvis” var ute og handlet.

Ellings besettelse for å få kontroll går ”utover” alle som bor i blokken til den gamle damen Rigmor Jølsen. Han lager situasjoner og historier om menneskene som bor der. I det ene øyeblikket dikter han opp disse fortellingene for moroskyld, men etter hvert som han forteller blir han mer og mer overbevist om at disse fortellingene faktisk stemmer, men egentlig er det bare ham selv som har diktet opp alt.

Til å begynne med synes jeg ikke Elling var spesielt annerledes enn andre. Han er en nysgjerrig man, mer enn vanlig av og til, men hvem er ikke det?
det var ikke før lenger ut i boka jeg la merke til at det var noe med Elling som ikke stemte helt. Oppførselen hans, måten han diktet opp historier på, hans besettelse av Gro Harlem Brundtland i en alder av 32, at han har bodd med moren hele sitt liv og ikke måtte ha et eneste alvorlig ansvar selv, hvordan livet hans raste sammen da moren døde.

Dette er en veldig spennende bok. Noen ganger må man lese mellom linjene, andre ganger blir noe forklart ned til dets minste detalj. For å få mest mulig ut av en slik bok som denne, må man vite litt om hvordan enkelte mennesker er. Noen har mer alvorlige problemer enn andre. Man må kunne klare å sette seg inn i situasjonen til Elling, eller i det minste forstå hvordan han har det, hvordan har håndterer ting og hvordan han ser på ting. For han gjør det ikke på samme måte som oss.
jeg liker bøker som skiller seg litt ut, som ikke følger det vanlige mønsteret. Det synes jeg denne boken gjorde, og det er en av grunnene til at jeg virkelig likte denne boken og vil dermed anbefale den videre til andre.

Aina Haga 1sf

Dramatisk diktning

1.

Dramatisk diktning, hva er det?

Ordet drama og dramatisk er kjent fra dagligtale. Uttrykket kan vi bruke dersom det har skjedd noe stort eller kanskje fælt. Det som er felles for disse uttrykkene er at de uttrykker en aktivitet, det skjer noe. Et drama er et litterært verk som viser handling. Den dramatiske diktningen oppstod i Hellas langt tilbake i tid. Ca. 550 f.kr., en periode kalt antikken. ­

Mye av vår kjennskap til de antikke, klassiske dramaet kan vi takke filosofen Aristoteles for.

• I begynnelsen, eksposisjonen, blir tid, sted og personer presentert. Et problem eller en konflikt antydes.
• I hoveddelen blir konflikten i stykket utviklet. Konflikten er selve drivkraften i de fleste dramaer. Spenningen bygger seg gradvis opp mot ett eller flere vendepunkt. Spenningen kan være knyttet til handling eller til et indre, mer psykologisk plan. Det viktigste vendepunktet, klimaks, kalles peripeti. Handlingen foregår over et kort tidsrom og helst på ett sted.
• I avslutningen løses konflikten – enten med positive eller negative følelser, og senningen faller. Stykket har en lukket slutt, en endelig løsning.

2.

Henrik Ibsen

Født 20. Mars 1828 i Skien, død 23. Mai 1906 i Kristiania. Ibsen var en norsk lyriker og dramatiker. Han hadde stor betydning internasjonalt og nasjonalt, og antas til å være den mest spilte dramatikeren i verden, til og med mer spilt enn William Shakespeare. Han har inspirert en rekke kunstnere fra Gregor Bernard Shaw og Oscar Wilde til James Joyce. Han ble gjerne oppfattet som det moderne dramas far.¨

Ibsen har skapt store verk som Brand, Peer Gynt, En folkefiende, Kejser og Galilæer, Et Dukkehjem, Gengangere og Rosmersholm.  Han var direktør ved Kristiania norske Teater i Møllergaten 1 Kristiania inntil konkursen i 1862.

Nynorsk heildag 2.5.11

Oppgåve 3.

”Det”

Sjølv om dette var heilt nytt for meg føltes det som om eg hadde gjort det mange gonger før. Vertfall i hovudet mitt. Henda var klamme og eg kunne kjenne at pulsen steig kraftig. Dei grusamme sommarfuglane var komme i magen min. Eg hata dei, eg bler alltid så utruleg dårleg når dei kjem. Organa knyt seg og eg er like sikker kvar gong på at eg skal spy, men det skjer aldri. Nokre gonger sko eg ønskje at eg spydde, slik at eg fekk ut dei ekle sommarfuglane som øydeleggjar magen min i augeblikk som dette.

Eg sitt innerst med vindauge på ei rekkje med tri seter. Eg klarer ikkje sitte andre plassar. Får eg ikkje sitte med vindauge står eg heller. Slik er eg berre. Sært? Mykje mogleg, men eg veit like godt som du at me har alle våre sære ting.

Augo mine ser ut gjennom vindauge. Alt dei ser er øyde landskap. Marker, trer, steinar og tjukk skog. Det dukkar opp eit og anna hus, men eg antar at det berre bur gamle menneskjer i dei husa, eller så er dei forlata. Det finnes ikkje lys i dei. Vindauga inn til husa er like svarte som tankane mine i hovudet.  

”Neste stopp er Nærbø.” Den skurrande høgtalaren skrik ut neste stopp og eg veit no at om innan eit minutt skal eg gå av. Det trykkjer ubehageleg i høyre bukselomme. Angrar eg no? Nei. Det gjer eg ikkje. Dette er ikkje noko eg berre har vurdert det siste kvarteret. Dette har faktisk surra i hovudet mitt i eit år. Og no er eg lei. Så lei at eg vil spy ut ekle sommarfuglar som plagar meg kvar gong er tenkjer på det. Eg merker at toget stoppar opp og eg reiser meg frå setet. Et møtar eit par andlet med augo og får tilbake halvsure likegyldige miner. ”Dritt menneskjer!” mumlar eg idet eg trør på perrongen og får eit kaldt vindslag rett i andletet. Eg hadde gløymt kor kaldt det eigentleg var ute på den 18 minuttars lange turen.

Då står eg her på perrongen. Heilt aleine. Ingen framfor meg. Ingen bak meg. Og vertfall ingen ved sia av meg. Vinden bles ro og fred rundt kroppen min og med augo lukka  igjen kjenner eg at eg er heilt aleine. Det finnes ikkje nokon rundt meg på ein kilometers omkreds. Eg lar tankane vandra for seg sjølv eit lite augeblikk og bena mine begynnar å bevege seg utan at hovudet har gitt beskjed om det. Dei viste godt kvar dei skulle. Dei har jo tross alt vore her ein gong før, og vegen er som eit kart rissa inn i fotsolane.

Eg hugsar godt fyste gongen eg kom hit aleine. Var lite kledd med tanke på kor kaldt det var. Trur det var mellom 15 til 20 kuldegradar. Likevel trossa eg kulda i over ein time for å få gjort denne eine tingen. Der og då var det verd alt i verda, men i ettertid var det ikkje verd meir enn spyet mitt med dei ekle sommarfuglane.

Eg veit at det finnes ein snarveg, men eg har aldri lært meg den. Har liksom ikkje fått moglegheita til det. Kan ikkje sei at eg oppheld meg så mykje her heller. Den andre vegen er lang. Veldig lang. Opptil fleire kilometer faktisk, men eg veit at denne gongen kjem det til å vere verd det. Denne gongen er bodskapet mitt noko heilt anna.

Beina flyttar seg fram over mens hovudet symjar i tankar. Eg kikkar rundt meg og alt er stille. Denne gongen har eg ikkje med meg musikk. Vil ikkje høyre på songar som kan minne meg om det som var før. Eg må vere konsentrert, bestemt og hjertelaus. Det er slik eg vil klare meg.

20 meter frå målet og eg stansar. Står heilt stille og berre stirar. Det er heilt svart. Faen, det er heilt svart! Eg kjennar mattheita kjem krypande. Klar til å angripe nå som eg har forberedt meg så godt. Nei!, du får ikkje øydeleggje. Ikkje denne gongen. Eg ventar så lenge eg må vente. Eg går ikkje før eg har fått ro. Eg går ikkje før dei ekle sommarfuglane er spydd ut. Det presser ubehageleg i høyre bukselomme no. Nesten som om det prøver å bryte seg gjennom låret mitt og rømme frå meg i motsatt retning av der eg vil det ska vere.

Lyden kom så overraskande at hjarte sluttar å banke i nokre sekund og eg kjenner kroppen min prøver å kvele meg. Sykkelen kjem trillande og eg snur meg fort rundt. Hikstar eit par gonger for å vinne over kroppens overgrep. ”Kvifor snudde du deg? Var det ikkje du som skulle vere konsentrert, bestemt og hjartelaus? Idiot! snu deg rundt og ta deg saman.”

Eg snur meg rundt igjen, og då møtar eg Det med augo. Det registrerar at eg berre står der, seier ikkje noko, vinkar ikkje, står berre heilt i ro. Det beveg seg bort i min retning. Høyre lår gjer vondt no. Nesten så vondt at eg ikkje klarer å halde maska, og no er det rett før eg spyr. Eg må svelgje. Fleire gonger. Den ekle gul oransje gallesafta ligg i halsen min saman med sommarfuglane. Dei vil ikkje gå vekk.

”Eeeh kva gjer du her?” Det virke ikkje som om Det er heilt klar over at det er eg som står  der. ”Eg ville berre sjå deg igjen.” Stemmen min er øm og mjuk. Dei neste orda som prøver å presse seg gjennom halsen, forbi gallesafta og sommarfuglane svir. Eg bler blank i augo. Får panikk for å begynne å grine her eg står. Eg tenkjer på bukselomma og augo mørknar og blir tørre igjen. ”Eg har sakna deg. Meir enn kva som er bra for meg. Eg forlangar ikkje noko stort av deg. Alt eg treng er ein klem og eg skal forlate deg for godt.” Den ømme og mjuke stemma var vekke no. Orda som kom ut av monnen min var dekka av syre. Etsande og farlege. Eg kunne kjenne at øvinga framfor spegle hadde lønna seg.

Det kom nærmare. Litt usikkert og forvirra. Eg la venstrearmen rundt Det og pressa hardt. Det la armane sine rundt livet mitt og klemde meg litt forsiktig og kjærleg. Eg måtte leggje vekta over på den venstre foten no. Låret gjorde så vondt at eg klarte ikkje stå på det lenger og det brann i bukselomma. Eg førte handa ned i bukselomma og klemde rundt det som hadde gjort meg så vondt heile denne turen. Handa mi klemde så hardt at knokane må ha kvitna. Eg trakk det ut av lomma og retta det mot Det’s venstre skulderblad. No var eg så kvalm at eg var på kanten til å svime av. Sommarfuglane slost om å komme seg ut av halsen min og eg hadde problem med å holde dei igjen. Eg kunne ikkje sleppe dei laus no. Dei var nøydt til å måtte vente.

Høgre armen min tok fart og eg fullførte det eg lenge hadde planlagt. Det ga frå seg eit gisp og sank saman på bakken. Det låg på bakken med augo opne. Kikka fortvila på meg. Eg var ikkje lenger i stand til å halde sommarfuglande igjen. Eg slapp dei laus. Og det lenge. Veldig lenge. Flykta av sommarfuglane tok aldri slutt. Dei hald fram med å strømme ut. Sjølv om det gjorde vondt, var følelsen av fred og ro ganske herleg.

Etter å ha kome litt meir til bevisstheita, reiste eg meg opp og stira på Det som låg på bakken. Det hadde det same uttrykket i andletet. Dei same augo som kikka på meg. Eg kikka tilbake på dei fortvila augo på bakken. ”No skal eg  forlate deg for godt.” Denne gongen var det ikkje nokre sommarfuglar eller gallesaft som hindra orda i å kome ut i ein svidande form.

Aina Haga 1sf

Kjennetegn på lyrisk diktning

Konsentrasjon

De fleste lyriske tekster er konsentrerte om øyeblikket. Vi sier gjerne at det finnes en ”stemme” i diktet som gir uttrykk for en stemning eller øyeblikksopplevelse. I lyrikk etter 1900 er det det konsentrerte og komprimerte som har dominert. Å skrive dikt er ikke bare å sette ord på papir, det er også å fjerne mange av dem igjen, så bare det vesentlige blir igjen. Lyrikeren spør seg selv: Hvor mye kan jeg få sagt med så få ord som mulig ved å antyde og fortette?

Det visuelle

Det som ytre viser os at vi har med lyrikk og dikt å gjøre, er selve det grafiske oppsette og den uvanlige linjedelingen, I dikt er hver linje nøye beregnet, og linjeskriftet blir brukt som et virkemiddel. Dikteren bruker ujevn høyremarg for å oppnå en bestemt virkning. Når vi sender blikket mot neste linje, oppstår det en pause i lesningen. Denne pausen skaper en spenning og forventning om hva som vil komme i neste linje.

Et dikt kan være strofisk, med strofer som alle er bygd opp etter samme mønster.

Det musikalske

Musikalitet er noe av det viktigste i lyrikken. Rytme er gjentakende bevegelser: Vi trekker pusten, og vi puster ut. Når denne rytmen blir gjentatt helt regelmessig og uten variasjon, oppstår det en takt. Et taktmønster med regelmessig veksling mellom trykktunge og trykklette stavinger fins i mye av den tradisjonelle strofiske lyrikken. Et slikt fast taktmønster kaller vi et metrum eller et versmål. De to vanligste versmålene er jambe og trokè.

I mange moderne dikt finner vi ikke noe fast og regelbundet taktmønster, men det betyr ikke at de mangler rytme. Disse blir brukt friere og ikke er tvunget inn i bestemte takter. Dermed kan lyrikeren i større grad spille på takten, bruke en bestemt takt i utvalgte linjer eller strofer for å få fram en bestemt effekt. Musikken i et dikt blir også skapt av ulike typer rim, det vil si lyder og lydkombinasjoner som blir gjentatt. I tillegg til den klangeffekten rimet gir, er det med på å binde teksten sammen.

I et fullrim er det klang- eller lydlikhet fra og med siste trykksterke vokal. Rimordene er dessuten plassert sist i verslinjen og kalles derfor enderim.

Halvrim eller assonans er betegnelsen for rim med bare delvis klanglikhet mellom ordene. Som regel står halvrimene inne i verslinjene.

Gjentakelse og kontrast

Ord og linjer som blir gjentatt med jevne mellomrom, skaper en helt spesiell rytme i en tekst. Prinsippet ”gjentakelse med variasjon” er velkjent fra musikken. Det er det samme prinsippet vi ser utnyttet i lyrikken, i gjentakelsene av ord og linjer. Gjentakelsen kan også understreke en mening, eller de kan gi uttrykk for en sinnsstemning (for eksempel urolig, glad, redd).

På samme måte som gjentakelse kan understreke tematikken i et dikt, kan bruk av kontraster eller motsetninger gjøre det. Forskjellige motiver og forskjellige bilder kan bli satt opp mot hverandre, for eksempel natur mot kultur, liv mot død, natt mot dag, stor mot liten eller før mot nå.

Poetiske bilder

Ved at man bruker poetiske bilder får ordene en annen betydning enn det vanlige. ”Sy en mening” betyr ikke konkret at man skal sy meningen. De vanligste bildetypene er sammenlikning og metafor.
I sammenlikning har ikke sammenlikningsleddene den samme betydningen. Det blir brukt ”som” mellom de to områdene. Eks: ”Språket er hardt / som gamle beksømstøvler.” Her sammenliknes språk og beksømstøvler. De tilhører to forskjellige betydningsområder, men hva kan de ha felles? Hvordan likner de på hverandre, og hvilke egenskaper har de felles?
I en metafor blir også egenskaper fra to forskjellige områder satt opp mot hverandre. Men metaforen er dristigere enn sammenlikningen. Ordet ”som” er borte, og de to betydningsområdene flyter over i hverandre og blir til ett. Vi får en sammensmelting av egenskaper og ikke bare en sammenlikning. Eks: ”Et blått tog trukket av nonner”. De marsjerende jentene ser ikke ut som et blått tog, de er det blå toget ”trukket av nonner” og får oss til å se rekka med skolejenter på en ny måte.
Å besjele er å ”gi sjel” eller menneskelige egenskaper til ikke-menneskelige ting. Eks: ”Aftensolen smiler…”
Å personifisere er å levendegjøre noe som er abstrakt, for eksempel en drøm: ”Vent ikke på den drømmen om i morgen, kamerat. Sleng lassoen din rundt hornene på den, hal inn og hiv den over ende.
Poetiske bilder leses i overført betydning, også symbolet. Et symbol er et kulturbestemt bilde som vi legger samme overførte betydning i. For eksempel har korser, ankeret og hjertet vert symbol på tro, håp og kjærlighet i mange hundre år. Sammenhengen bildene blir brukt i avhenger i om vi oppfatter det som et symbol eller ikke. Hvis vi leser om en rose som står i knopp, står i full blomstring eller som visner, kan vi lese helt konkret som et naturdikt, eller vi kan lese det symbolsk.

Meg

av Laswrixa

Sjanger: Dikt
Tema: Ensomhet
Språk: Bokmål

En krøpling, sier de
     Ett menneske, sier jeg
En krøpling, sier de
     Ett menneske, sier jeg
En krøpling, skriker de
     Ett menneske, hvisker jeg

Dette diktet inneholder ikke rim, men har en jevn rytme som går gjennom hele diktet.

Jeg tror dette er et moderne dikt, selv om det både har rytme og jevnlig lik linjedeling.

Jeg har på følelsen av at tema, budskap og motiv går litt i ett med dette diktet. Det som du leser er det dikteren vil formidle, og samtidig har diktet en dypere mening enn bare det du leser.  

 

Ungdom og kroppsbildet i reklamen

Når enn lager reklame, legger produsentene stor vekt på å nå frem til de mest aktuelle, de med mest penger og de som er lettes å påvirke. De legger frem produktet sitt som om du ikke skulle kunne leve uten det. At du går glipp av noe stort ved ikke å eige denne varen. Dette produktet vil gjøre ting lettere for deg, du vil se finere ut, du vil ser yngre ut, du føler deg bedre og selvtilliten vil øker.

Reklameprodusentene vet hvordan de skal manipulere kjøperne med gode argumenter, garantier og forbedringer i livet. I enkelte tilfeller blir et produkt fremlagt som det beste, men det de selvfølgelig ikke nevner er mulige bivirkninger som kan oppstå. Ungdommer i dag har lett for å ”kjøpe” slike gode argumenter som reklamen kommer med, og kan dermed ende opp med uheldige bivirkninger som produktet ikke sier noe om. Men heldigvis er ikke alle produkter slik, de fleste holder det de lover og du får det resultatet som er lovet og som du ønsket å oppnå.

Mitt forhold til bilder

Personlig har jeg alltid likt bilder. Enten de er på datamaskinen eller om jeg tar dem selv. Jeg har ikke utdypet meg så veldig mye når det kommer til å ta profesjonelle bilder, men jeg kan se hva som er fint og ikke. Jeg faller for bilder som ofte har en sterk betydning, de fanger min interesse raskere enn andre. Veggene mine fra gulvet til taket er dekket med bilder som jeg enten har tatt selv, som jeg har funnet på nettet, som jeg har malt eller som jeg har tegnet.

Jeg liker også veldig godt at vi den dag i dag kan skape og redigere bilder selv på data. Hvor vi kan ta utgangspunkt i et bilde og omskape det til noe annet. Likevel synes jeg at det å kunne ta det ultimate  bildet uten å bruke noen form for redigering, er det målet alle burde ha.    

Nettet

Der låg ho. Så uskyldig og fredlig som om ingenting hadde skjedd. ”Kvifor meg? Kva har eg gjort deg?” hadde ho skrike. Eg hadde ikkje svart ho, hadde ikkje behov for å kommunisere med eit så ynkeleg og nakent menneske. Det var berre kvalmande.

Men no skrik ho ikkje lenger. No er alt berre heilt stille, det einaste som lagar lyd er dei små bølgjene som slår mot bryggjekanten. Ho skrik ikkje lenger.

Eg er normal. Kvifor skulle eg ikkje vert det? Eg gjer jo som alle andre. Et frukost, søv i senga mi om kvelden, er presis til middag, gjer leksene mine, har venner, eller vertfall på Facebook. Ingen har nokon gong sagt at eg er unormal, at eg ikkje høyrer til blant vennene mine. Når eg spør ho mor om det er noko gale med meg, sett ho seg ned på hug og ser meg inn i augo og seiar ” Lille venn du er perfekt sånn som du er. Du er like normal som alle andre”. Men eg veit at hu ljug. Eller kanskje ho verkeleg trur eg er sånn som alle andre, at det berre er eg som ser at det er noko inni meg som ikkje stemmar.

Eg hatar nakenskap.

 Eg har alltid likt onkel Vidar. Et meir mildare andlet skal enn leite lenge etter. Ein høg og mørk mann med stilige klede og gode ord i møte. Dame har han og. Og ho er eit vakkert menneske. Onkel Vidar var heldig med ho. Det raude lange håret som slyngar seg ned ryggen, dei mjuke rosa leppene som av og til sklir litt ifrå kvarandre, den smale midja som ein kvar jente kunne død for. Ho er så pen! Eg lurar på om ho veit?

Eg og onkel Vidar har ein hemmelegheit. Eg har lova han og ikkje fortelje det til nokon. Han seiar at eg er hans yndlingsjente. Det må vel ver sant og for han likar godt å ta på meg. Stryk meg over håret, held rundt magen min og lar den eine handa hans gli oppover låret mitt. Seiar samtidig at han likar meg så godt, at eg er berre hans litle jente. Han likte og å ta på meg under kleda, men det skjedde alltid på rommet hans utan at nokon viste om det. Dette var berre meg og onkel Vidars hemmelegheit.

Dette har pågått sida eg var lita jente, no er eg nokon år eldre. Nokon år eldre med kunnskap og erfaring. No veit eg kva han eigentleg gjorde. Eg hatar han for det, sjølv og eg elskar han på ein måte. Og berre tanken på at eit hanndyr tok på meg får gåsehuda til å fordele seg på ryggtavla mi. Det er no i det siste eg har skjønt kva det var som ikkje stemte inni meg. Eg likar ikkje gutar, det er jenter som er mi greie. Noko som gjer det veldig vanskeleg når onkel Vidar kjem på besøk for han har alltid med seg dama si. Heile meg består av blanda og ubestemte følelsar. Ho er så vakker, så deilig og eg vil berre la hendene mine vandre rundt  på den nydelege figuren, men likevel hatar eg ho. Det er kunn eg som skal vere jenta til onkel Vidar. Det har eg alltid vert og det vil eg alltid vere. Ingen skal nokon gong få stå i vegen for det, men det gjer ho nå.

Ein gong tok eg henne og onkel Vidar i å liggje saman. Sjølv om det var opphissande å sjå og høyre på, var det noko mørkt inni meg som voksa fram. Noko som har ligge i dvale i mange år, men som no kom fram. Dette nydelege menneske hadde krenka meg på alle moglege måtar. Ho hadde tatt onkel Vidar frå meg og ho hadde fått han til å gjere det same mot henne, det som ein gong var vår hemmelegheit.

For nokre månar sida, då det var sommar og varmt, då såg eg ho ta kveldsbadet i vatnet ved skogkanten. Ho hadde sikkert vore ute på ein langtur, for idet eg kom til skogkanten var ho på veg opp. Eg såg små vanndropar rennande ned hoftene hennar idet ho gjekk opp frå vatnet. For eit syn! Eg gjekk nærmare, heilt bort til ho denne gongen. Ho smilte stort og helsa på meg. Eg misunn onkel Vidar. Ho fortal meg om kor herleg det var å bade på kveldstid og kor lang tur ho hadde vært på før ho tog handklede og begynte å tørke seg. Augo mine studerte nøye kor hendene hennar befann seg. Ho tok den eine handa for å tørke seg på innsida av låret. Eg mista all konsentrasjon og  kjende raseriet byggje seg på. Tankane om soverommet til onkel Vidar dokka opp i hovudet mitt og eg såg han føre den eine handa si på innsida av låre hennar, føre den eine handa på innsida av låre mitt, det vennlege andletet hans, dei milde orda hans, ”Du er berre mi litle jente”.

Av angst og aggresjon snudde eg meg rundt og leita etter noko stort og hardt på bakken. Eg fekk auge på ein tjukk planke og tenkte at den ville duge aldeles utmerket. Eg snudde meg rundt igjen, gjekk bort til ho og slo til henne med planke så hardt eg berre kunne rett i tinningen. Lufta som forsvann frå lungene hennar lagde ein ekkel gurglelyd idet ho trefte bakken. Blod rann frå hovudet hennar no, ho låg berre der, med puls, men urørleg. Eg la ho på ryggen og satt meg oppå livet hennar. Satt der og studerte kor nydeleg ho var sjølv om ho hadde blod rennande frå hovudet. Eg la handa mi på innsida av låret hennar og lot den gli litt oppover, men ikkje heile vegen. ”Du hadde aldri latt meg gjere dette om du ikkje var bevisstlaus, min kjære rose”.  Eg smilte litt for meg sjølv før eg lente meg fram og kyssa ho forsiktig på den no litt kalde og blå lippene. Eg reisa meg opp og ein tanke slo meg. Augo mine vandra litt rundt omkring på området før eg såg det eg leita etter. Eg gjekk bort og henta det. Då eg kom tilbake viste eg allereie at eg skulle vente til ho hadde vakna før eg skulle gjøre min siste del av arbeidet.

Saman med litt tau som eg også fant, bant eg saman nettet til ein pose som eg deretter knytta fast i bryggjekanten. Handa mi la seg rundt okla på ho og eg drog ho bort til nettet. Først kledde eg av ho det lite ho hadde på seg av badeklede, så la eg ho oppi nettet og knyta igjen. Der hang ho rett over vassflata i fleire minutt før ho vakna inni nette. Då det gjekk opp for henne kor ho var, kom skrika. Ho viste at eg ikkje ville hjelpe henne for eg sto berre der og sterra henne i augo. Lytta til desperasjonen i tonen hennar når ho bad om hjelp. Eg la meg ned på magen og lausna tauet som var bunde til bryggjekanten. Det skriket som kom frå munnen hennar forsvann idet ho forsvann under vann. Eg reiste meg opp og stod lenge slik og såg på boblene som kom opp til vassflata. Då alt var blitt så stille at det einaste som laga lyd var dei små bølgjene som traff bryggekanten, sa eg ”Eg hatar deg, men eg skal vere den einaste jenta di onkel Vidar”.

Aina Haga 1SF